Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Alan Hull’

ESP: Alan Hull – nok en gang

Det var mye stoff til AvisN denne gangen, derfor kommer et av ESPs musikkinnlegg her:

Jeg er ihendehaver av salige Alan Hull fra Lindisfarnes siste plate fra 1996. Jeg kom over den på et gatesalg, og lykken var selvsagt stor; denne hadde jeg ikke. Statues and liberties. Jeg hadde de 3 første soloproduktene hans.

Når jeg føler for det av og til, tar jeg den forsiktig ut av coveret, og snurrer den på CD-spilleren.

Platen er ganske god Hull , kanskje litt ujevn , men begynnelsen er i hvert fall bra. Både Statues and liberties og Crooked mile er storartet. Hans alternative julesang likeså. Men den store lykken kommer først med 100 miles from Liverpool . Så kommer noen hvileskjær før klassikeren Drug song toner ut ien nyere tapning enn vi er vant med. Den hører egentlig hjemme på hans første soloplate Pipedream fra 1973.

Alan Hull var en profet og en fordrukken engel, en sann arbeidsmann hele sitt voksne liv, som sanger i Lindisfarne og solo. Har du ikke hørt ham er det sannelig på tide. Der er rikelig å velge av selv om vi alle skulle ønsket han hadde levd lenger og gitt oss rikeligere. Alan Hull døde høsten 1995, og hans aske ble spredd ut over elven Tyne, som renner gjennom Newcastle.

Alan Hull  en stor kunstner og en profet.

PS: Se også opp for Squire, hans soloalbum nr 2 som nylig kom i remastret utgave.

Reklamer

Read Full Post »

Alan Hull er min mann. Folkelig, adelig, freaker, og dranker. En gudbenådet sanger og sangskribent.

Alan Hull døde i 1996, så vi har han ikke med oss. Som alle profeter var han langt forut for sin tid, både i sin mentalitet og sin skaperkraft.

Han ble hyret inn som songwriter for Brethren, senere Lindisfarne på slutten av 60-tallet fordi det ryktes i Newcastle at hadde skrevet over 100 sanger. Han ble både kamerat og einstøing i Lindisfarne, og sto for mesteparten av låtmaterialet der. Lady Eleanor, Winter Song, Fog On the Tyne, Clear White Light og Scarecrow Song for å nevne noen. Ved siden av Lindisfarne prøvde han seg på en solokarriere med stort kunstnerisk hell, men med lite kommersiell suksess.

Da 70 årene manglet og hadde mistet et Beatles, ble Alan Hull faktisk nevnt som en 70-talls Lennon. Men ærlig talt, Alan Hull er for jordnær og folkelig, så sammenligningen halter. En virkelig Working Class Hero.

Hør ham og behandl ham pent som glass eller gull. Han var skjørere enn hans oppegående vesen skulle ha det til, i sin tynne hengslede kropp. En sann helt og en stor profet. Vi trenger deg Alan, i vår tid, men vi har ham heldigvis på plate!

Min helt Alan Hull, RIP.

espen

Read Full Post »