April-AvisN

Hva er det Stian reklamerer for?

Skolegensere? Om å drikke vann? MøteplassN? Tatovering?

Alt dette kan du ihvertfall lese om i det siste nummeret av skoleavisen vår.

Her har du AvisN-april 2016

Read Full Post »

Jenter i populærmusikken, av ESP

Det har alltid vært kvinner i populærmusikken, i begynnelsen som frontfigurer i band, som soloartister, siden som komponister og tekstforfattere. Stadig utover  60 og70 tallet fikk de stadig mer betydning og mer kontroll over virkemidlene og sin egen karriere. Fra 60 tallets syngedamer og moteikoner, 70 tallets jenter  med gitar, til punkens damer med styring og ben i nesen. I dag står kvinner frem som hel støpte kunstnere og artister i all sin kvinnelighet og jentethet.

Vi har hatt 60 tallets Dusty, 70 tallets Joni Mitchell og Carole King, 80 årenes Tina Turner , 90 årenes Madonna, til våre dagers Amy Winehouse og Lily Allen. Noen skal vi spille her, noen hopper vi lett over; dette blir mine damer på godt og vondt. Lulu, Sonja Kristina, Melanie, Chrissy Hynde, Sam Phillips, Aimee Mann og Lily Allen for å nevne noen.

Skal vi nevne en av punken og new wavens viktigste representanter må det bli Chrissey Hynde og Pretenders. Amerikansk jente med engelsk band. Født på 50 tallet , og derfor en del av den nye generasjonen rundt 1980. Hun hadde vært rock journalist i en engelsk musikkavis da punken kom i 76-77, og ble inspirert til  å starte eget band. De debuterte på plate med  Ray Davies låten Stop your sobbing i 1979, og ga ut album året etter. Pretenders  kom etter hvert til å utvikle seg til et av forbildene til kvinnelige rockeartister sammen med engelske Souixie Souix og amerikanske Patti Smith. Blant de mange som nevner  Chrissey Hynde  som et forbilde er Annie Lennox i Eurythmix som regjerte  hitlistene senere på 80-tallet. I go to sleep, fra 81, også det en Davies-låt, er min favoritt, den er innspilt også av artister som Peggy Lee og Cher, Ray Davies ga henne den, noe som resulterte i nok en hit, og et kortvarig og stormfullt kjærlighetsforhold i 1981-82.

Selv om den ikke er ”typisk” Pretenders, velger jeg I go to sleep, den definitivt  beste versjonen.

Pretenders holder det gående fremdeles, om enn med en annen besetning, og gir nå og da ut glimrende rockealbum.

 

60-tallsikonet  Sandie Shaw ble født 1947 i London. Etter å ha deltatt og blitt nr.2 i en talentkonkurranse fikk hun kontrakt med Pye Records i 1964. På andre forsøk fikk hun en nr.1 hit, med Bacharach sangen Always something there to remind me. I 1965 fikk hun igjen en nr.1 plassering, denne gang med Long live love, som jeg hadde tenkt at vi skulle spille her.

Hun deltok 1967 i Eurovision Song Contest, og ble den første briten til å vinne den med låten Puppet on a string. Denne ble hennes 3. nr. 1.

Mote var et av Sandie Shaws varemerker, hun var på mange måter en personifisering av tiden, med sitt utseende og med sine bare ben.

På slutten av 60-tallet og  begynnelsen av 70-tallet laget hun coverversjoner av Bob Dylan, Rolling Stones og Led Zeppelin. På 80-tallet spilte hun inn The Smiths Hand in glove.

På 90 tallet startet hun praksis som psykoterapeut, og i1998 ble hun utnevnt til Honory Professor of  Music. Snart  kommer hennes siste plate, hvor hun etter sigende skal få hjelp av bl.a. Lily Allen.

Sonja Kristina frontet prog rockbandet Curved  Air på 70-tallet. De ga ut 9 album. Hun startet sin karriere på folkklubben Troubadour i London i 68. Så fulgte engasjement i musikalen Hair, før hun etterfulgte Sandy Denny i Strawbs. Etter Curved Air  og deres storhetsperiode  på 70 tallet, ga hun ut et par soloalbum. Curved Air ble gjenforent på 2000-tallet og ga ut albumet Reborn.

 

Sandy Denny  har en av de vakreste og mest ”etheriske” stemmer i 70-tallets England. Hun  har vært et forbilde for senere tiders syngedamer med gitar, både norske og internasjonale. Hun sang med en tidlig utgave av Srawbs før hun fikk sitt gjennombrudd med folkrockgruppen Fairport Convention i 1969. Hennes sang: Who knows where the time goes? Har vært spilt inn av artister som Judy Collins, Cat Power og Nina Simone, og det er den vi skal spille her, i den første, den med Sandy Denny and The Srawbs. (1967). Sandy Denny  ble født 1947 i London og døde 1978 etter en fallulykke i hjemmet, etter sigende i alkoholpåvirket tilstand. Hun hadde en solokarriere i flere år og startet gruppene Fotheringay og The Bunch, men det er hennes tid med Fairport Convention  som skapte grunnlaget for hennes storhet og innflytelse.

Lene Lovich kom i rampelyset i 1979 som en del av punk / new wave miljøet i London. Men hun var født i USA i1949 av engelske og serbiske foreldre. Etter å ha prøvd seg i teater og musikklivet i mange forskjellige konstellasjoner på 60- og 70-tallet, slo hun voldsomt igjennom i 1979 med Lucky Number som nådde nr 3 på de britiske hitlistene. Hun inkluderte den også på albumet Stateless.

Lene Lovich har samarbeidet med den tyske ”punk dronningen” Nina Hagen, også på film.

 

Melanie Safka (Født 1947) er mest kjent for sanger som: Brand new key, Ruby Tuesday og What have they done to my song, ma. Brand new key solgte over 3 millioner på verdensbasis.

Melanie er født i Queens, New York City. Etter å ha studert ved American Academy of  Dramatic Arts, begynte hun å opptre på viseklubber i Greenwich Village og fikk sin første platekontrakt med Columbia. I 1969 ga hun ut Bobo’s Party  på Buddah Record, og fikk stor suksess i Frankrike. Melanie deltok på Woodstock festivalen , noe som ga henne inspirasjon til sangen Lay down (Candles in the rain.). I 1971 startet hun sitt eget selskap Neighborhood Records, med sin mann ,og fikk hiten Brand new key, som vi spiller her.

Aimee Mann (født 1960) ble først kjent med new wave-bandet Til Tuesday i 1985, og albumet Voices Carry. Hun hadde spilt i punk- bandet Young Snakes fra slutten av 70-tallet, men hennes solo karriere startet i 1993 med albumet Whatever. I 2000 ga hun ut albumet Bachelor No 2, Og i2002 Lost in space. Mann har hele tiden høstet gode kritikker,  men salget har  ikke alltid vært det beste. En konsept-plate og en jule-plate har det også blitt før albumet Fucking Smilers i 2008, som høstet glitrende kritikker.

 

Lily Allen (1985) er datter av skuespiller Keith Allen og filmprodusent Alison Owen. Hun ble først kjent for offentligheten  på My Space i 2005, der hun hadde lagt ut sine demoer. Allens debutalbum Alright Still, ble utgitt i 2006 på vinyl og CD etter å ha vært tilgjengelig på nettet. Den var en umiddelbar suksess og solgte  960,000, bare i Storbritannia.

 

 

 

 

Read Full Post »

ESP: Alan Hull – nok en gang

Det var mye stoff til AvisN denne gangen, derfor kommer et av ESPs musikkinnlegg her:

Jeg er ihendehaver av salige Alan Hull fra Lindisfarnes siste plate fra 1996. Jeg kom over den på et gatesalg, og lykken var selvsagt stor; denne hadde jeg ikke. Statues and liberties. Jeg hadde de 3 første soloproduktene hans.

Når jeg føler for det av og til, tar jeg den forsiktig ut av coveret, og snurrer den på CD-spilleren.

Platen er ganske god Hull , kanskje litt ujevn , men begynnelsen er i hvert fall bra. Både Statues and liberties og Crooked mile er storartet. Hans alternative julesang likeså. Men den store lykken kommer først med 100 miles from Liverpool . Så kommer noen hvileskjær før klassikeren Drug song toner ut ien nyere tapning enn vi er vant med. Den hører egentlig hjemme på hans første soloplate Pipedream fra 1973.

Alan Hull var en profet og en fordrukken engel, en sann arbeidsmann hele sitt voksne liv, som sanger i Lindisfarne og solo. Har du ikke hørt ham er det sannelig på tide. Der er rikelig å velge av selv om vi alle skulle ønsket han hadde levd lenger og gitt oss rikeligere. Alan Hull døde høsten 1995, og hans aske ble spredd ut over elven Tyne, som renner gjennom Newcastle.

Alan Hull  en stor kunstner og en profet.

PS: Se også opp for Squire, hans soloalbum nr 2 som nylig kom i remastret utgave.

Read Full Post »

Rolling Stones 1972 – Exile on main street

Esp sier:

Jeg spiller Exile on main Street av Rolling Stones, unnfanget og ført til penns i skatteeksil i Frankrike med en av fandens etterlatte i hver hånd så og si. Foruten Stones var hele gjengen der Anita Pallenberg og hennes like, Nicky Hopkins, Bobby Keyes til fri avbenyttelse i sommer temperaturer opp til det utålelige.

Svett og tilstrekkelig bespist i et Frankrike på stekepunktet ble mesterstykket til. Vekk fra samveldets blikk, og kritikk er Stones på vei til å bli “ voksne”.

Sånn ble etter ryktene Exile on main street til, og vi fikk høre resultatet et halvt år etter disse strabasene. Senere er dette blitt utropt til Mick og Keiths største øyeblikk.

Les mer her: I Skatteeksil for stjernene

 

Read Full Post »

Musikk fra Esp

Esp. er en av AvisNs viktige skribenter. Han skriver ofte og gjerne om musikk. Nå dumpet det et nytt innlegg inn i postkassen, og siden det er nesten en måned til neste papirutgivelse, så kommer innlegget på bloggen nå:

Lenge siden nå!

Joe Cocker har forlatt oss. Han legger bak seg sin stemme som har vært stadig tilstedeværende siden 1968 og With a little help from my friends, Beatleslåten som han gjorde til sin egen og som han pyntet opp Woodstockfestivalen med.

With a little help from his friends klarte han å holde koken nokså lenge gjennom selvvalgte og ikke selvvalgte strabaser,. Ofte var enden nærmere enn vi kunne håpe. Men til slutt måtte selv Cocker gi tapt for sykdom og slitasje. For et par uker siden kom dødsbudskapet.

Lenge er det siden sommeren 69 og Joe Cockers spastiske luftgitar på Woodstockfestivalen. Han  ble etterhvert en gentlemann av edleste merke og could leave his hat on.

Av karakteristiske britiske rockestemmer var han i fremste rekke sammen med Farlowe og Stewart, Winwood og Marriott for å nevne noen av de beste. Joe Cocker var og ble en mester på sitt instrument, med røtter i Sheffields beatmiljø ble det tidlig klart hva mannen kunne bli.

Enda en av beatmusikkens oldfedre er borte og vi sitter nokså ribbet tilbake. Hva skal vi gjøre uten a little help from our friend.

 

Read Full Post »